Overveldet av dyp sorg...

Jeg har ikke hatt overskudd til å være her inne på lang tid nå, men nå søker jeg deres synspunkt... hva er det jeg opplever nå?

I dag kjørte jeg en veldig kjær person til flyplassen, og jeg vet at jeg skal hente ham igjen om to uker...

Vanligvis når jeg kjører ham bruker jeg å si "hadet" ved bilen, men i dag ble jeg av en eller annen grunn med inn i terminalen, og ventet til han hadde gått gjennom innsjekkingen før jeg dro.
Like etter at jeg hadde startet å kjøre derfra ble jeg overmannet av en dyp sorg, og jeg fikk følelsen av at jeg aldri kom til å se ham igjen.
Jeg "så" begravelsen/minnestunden, "hørte" musikken som ble spilt under sermonien.
Følelsen av sorg var så overveldende at jeg måtte stoppe bilen fordi jeg ikke så veien gjennom tårene.
Denne følelsen har fulgt med meg i hele dag... tårene lurer konstant i øyekroken, følelsen av sorg verker i brystet, og klumpen i magen ligger der... det kjennes ut som en forutanelse (jeg har hatt et par slike før), men samtidig er det for grusomt å tenke på at det kan være det... jeg ønsker ikke at det skal være en forutanelse.

Så nå spør jeg dere: hva annet kan dette være enn en forutanelse?
Jeg vet at det ikke er en manifestasjon av en bevisst eller ubevisst redsel, fordi dette er en rutine som vi har hatt i mange år nå, og selv om jeg av og til føler uro når han reiser, er jeg aldri redd.

Kan noen hjelpe meg med sitt synspunkt?
Det føles veldig viktig for meg å få andres perspektiv på dette!

Hei Unicorn!

Fikk litt lyst å svare deg, selv om jeg egentlig ikke har peiling på dette. Nå er det slik at sinnstemningen vår forandres med jevne mellomrom, av forskjellige grunner, kan det være at du på en måte nå, når vi går mot sommer savner han spesielt mye..? Ja,nesten før han har reist...? Jeg kan bare snakke for min egen del,siden jeg var gift med en sjømann i 26 år...Jeg synest bestandig vår/sommer var værst.Ferietid,grilltid,lange lyse kvelder, naboene som satt ute og koste seg til langt på kveld, SAMMMEN. Og tiden alene med barna, livaktige drømmer der jeg var på let etter dem,og jeg stirret ut over dypt, mørkt vann,og så våknet jeg. Eller at de fallt ut for et stup.Uff..Det skjedde heldigvis aldri noe, tror egentlig det bare var underbevisstheten som spillte meg et puss, fordi jeg var redd for å miste de jeg hadde kjær.

Så kjære Unicorn, kan det være at du innerst inne er litt redd for å miste han..?Uten at du bevisst tenker slik..?Jeg tror ikke at alle ting, absolutt må til enhver tid tolkes og analyseres,verken drømmer eller følelser.Vi har en tendens til å tro det værste noen ganger,men når vi graver litt "dypere" i oss selv så finner vi ut av ting..Uff..vet ikke om mitt synspunkt hjalp noe særlig..? Men du virket litt fortvilt, og jeg fikk lyst til å trøste deg.

Hei Unicorn

Jeg må bare si meg enig med Lysira her. Av og til spiller underbevistheten oss et puss, samme hvor klarsynt man er. Jeg er enig i det Lysira sier at ikke alt skal analyseres - vi kan ha en tendens til å analysere i hjel.

Jeg har også hatt slike tanker - men det er fordi jeg er redd for at min elskede skal forsvinne. Av og til tenker jeg slik - spesielt hvis jeg ikke har vært noe særlig hyggelig like før han dro. Da kan det dette ned i meg som en bombe - den følelsen du snakker om, men heldigvis så er det min underbevissthet som har spilt meg et puss.

Av og til når jeg får disse vanskelige tankene så setter jeg meg ned og mediterer over dem. Prøv det.
klem til deg fra Rita Trollkjærring

Takk for svar og trøst fra dere begge.
Er litt lettere nå, selv om sorgen fremdeles sitter i.
Jeg snakket med ham tidligere i kveld, og fikk ikke helt den samme følelsen som jeg hadde i ettermiddag...

Men dere har nok begge rett, jeg har mest sannsynlig et større behov for å ha ham både fysisk og mentalt tilstede akkurat nå enn jeg har villet innrømme for meg selv og ham, og følte nok at jeg "mistet" ham da han dro.

Igjen, takk for svar.
Ha en riktig god natt.

Det var intuisjonen.... men heldigvis gikk alt bra!

Jeg gikk med følelsen i går også. Ikke like sterk som episoden jeg skrev om på torsdag, men en konstant "verk".
Jeg bare visste at noe var galt, jeg visste bare ikke hva! Jeg gikk med klumpen i magen, og gråten i halsen, var rastløs, og klarte ikke finne roen.
Men nå er jeg rolig... nå har jeg fått svar.
Ikke det svaret jeg ønsket, men like fullt et svar, og det kjennes veldig godt.

Slik sorg følelse kan oppstå både titt og ofte.Jeg tror at vi må aksetere at vi er mennesker med følelser på alle plan, og at sjelen vår er en lagring plass, for ting som har skjedd både i dette livet og i tidligere li vi har levd. Min erfaring er at vi må akseptere at vi og har både sorg og glede i oss.

Dette kan være et forvarsel som du får fra universet, men at du må akseptere det uten at du skal vite svaret med en gang. Kanskje du tidligere har fått besjeder om ting som skal skje,men at du ikke har vært oppmerksom på det. Da kan det være at universet "trykker" på den mest sårbare knappen for og få deg til og bli oppmerksom på at de vil gi deg en besjed. Min erfaring med universet er at de har sin helt spesille måte og jobbe på.

Vi annbefale deg neste gang og sende det opp til universet slike uforklarlige opplevelser og be om svar..Og skal du ha svar så får du garantert svar. Enten via drømmer, føelser, mennesker du tilfeldig treffer.. Ja det kan være i de mest utenkelig situasjoner du kan få svar. Og svarene blir bli gitt ut fra det nivået mennekse befinner seg på eller kan forstå ut fra sin egen utvikling.
Pørv og la frykten bli en like stor venn som gleden i deg. For frykten, sorgen og usikkerheten vil alltid dukke opp i livene til alle. Vi kan ikke styre dette. Men kun akspetere.

Godt du fikk svar, ønsker deg lykke til