Fremmed følelse.

Hei hei alle sammen.
Nå er ikke jeg så sikker på om det jeg skal fortelle skal ligge her,men om ikke,så regner jeg med at Luna eller Rita,ordner opp i det for meg
Det er sånn,ikke ofte,men det har hendt en del ganger i livet,at jeg helt plutselig,ikke lett og forklare men,altså helt plutselig når jeg er i selskap,butikken,hjemme eller hvor som helst,så kaster det seg på en uvirkelig følelse av at jeg ikke "kjenner"noen av de jeg er sammens med i det rommet eller hvor det måtte være,føler sterkt at jeg ikke hører hjemme der,og vil bare flykte liksom,og jeg orker ikke at noen tar på meg,hverken med en klem,eller en klapp på hånden,
og nesten ikke orker at de snakker til meg en gang.
Det er jo helt bort i veggen,men de gangene den følelsen kommer,så blir jeg helt forvirret,og kjansje litt redd,ikke akuratt redd,men jeg vet på en måte ikke om jeg hører hjemme der,selv om jeg vet at jeg gjør det,og lurer på hva det kan bety,eller om det overhodet betyr noe i det hele tatt,kjansje er det bare en innbillning?
Har noen her opplevd det samme,når det kommer,så kan det vare fra en halv time og lenger.
Ekkelt er det.
Klem fra
Huldra.
ps:
Dette ble litt forvirrende for dere det her vel,men kan ikke forklare det på noen annen måte jeg.

Slik har jeg hatt det ofte! Ikke så mye nå lengre....som før!

Jeg har hatt samme følelsen som du! Dette med å ikke føle seg hjemme...verken i denne verden, blandt befolkningen...til og med blandt venner....spesielt før. Jeg kunne ofte stå å titte ut av vinduet...mot horisonten og lure...på hvor jeg egentlig hørte hjemme!

Jeg har nok fortsatt følelsen innimellom...men når jeg fant min vei å gå i livet...når jeg fant ut hva det var jeg ville gå mot...et mål...som for meg er sjamanisme...og fant likesinnede...da slapp denne følelsen sitt hovedgrep!

Det er min erfaring...blir spennende å høre andres også!

Jeg kjenner veldig godt den følelsen!
Jeg har det selv likedan! Noen ganger er det så slemt at jeg begynner å skjelve og jeg skjelver så mye at det er flaut!
Når det skjer må jeg bare forte meg hjem! Med en gang jeg kommer hjem, da er alt normalt igjen!

Og ja, det er skikkelig ekkelt å føle og oppleve slikt!

Hei kjære Hulder
joda, opplevelsen er opplevd mange ganger. Det er en vemmelig følelse, og heldigvis så er det ikke så ofte det skjer nå lenger. det er som Luna beskriver, når jeg fant min vei, min retning og visste at dette var rett, så ble det mer eller mindre borte.

klem til deg fra Rita Trollkjærring