Av en annen verden er det ikke..

Opplevelse av en helt annen verden er dette ikke, men likevel.. Det er en opplevelse som jeg vil dele. Du får "kle på" deg utestemningen, lese, og late som du er med meg.

Her er vi altså:

Du er med ennå? Altså.. jeg har dratt langt inn i Sveriges skoger. Hva det heter her aner jeg ikke, men det er utrolig vakkert. Teltet er kommet opp, bålet er tent, og campen er satt. Det er stille her ved vannet. Jeg sitter på sitteunderlaget mitt å lar øynene hvile på alt jeg ser. Det er "mørkt" ute.. Jeg ser stjernene lyse der oppe. Det samme gjør månen. Store lyset mitt som jeg har savnet så lenge. Endelig er du her igjen å lyser opp min vei. Alt speiler seg i stille vann..

Det er da "alt" kommer over meg. Det er da jeg tenker etter på alt som har vært. For det skulle vitterlig være slik. Det skulle komme over meg.. til slutt. Jeg er evig takknemlig for at jeg reiste hit alene. Jeg trengte det virkelig. Glem nå ikke at DU er med meg her nå. Ja! Du ja! Du som leser her nå.

Jeg leser alle diktene, alle temaer som opptar deg, og alt du skriver. Jeg hører deg, og jeg forstår deg. Jeg ville så gjerne hjelpe deg, men.. Jeg har ikke hatt krefter til det. Ikke før i kveld. Denne turen har gitt meg tilbake den kraften jeg lenge har savnet. Jeg sitter altså her å ser utover verden. Lar Månen og Stjernene fylle meg med kraft av en annen verden. Det er så deilig å bare la det komme på plass.

Mine hjelpere er også på plass, og jeg kjenner meg vel. Øynene siger igjen. Jeg hører bålet sprake ved min side. Som om det sier at jeg må fore det. Noe jeg også gjør. Øynene blir tunge, ennå jeg ikke er trett. Jeg vet hva som kommer, og tar imot. Jeg reiser.

Jeg letter, og ferden har startet. Jeg styrer ikke retningen denne gang. Jeg bare er der. Følger med. Jeg reiser over alle minnene jeg har hatt med deg, ser tilbake på dem med en slik glede at det brister i øyekroken min. Jeg ser alle stedene vi har vært sammen, og de plassene skal jeg reise til flere ganger. Jeg ser alle dyrene som har gått på våre stier, og gleder meg over at jeg atter skal hilse på dem. Jeg reiser over disse lave skogene, og over flyr over huset ditt. Jeg kommer tilbake. Fjellene kommer brått og plutselig forran meg, og jeg er i ett med dem. Jeg er fjell, og jeg raser ikke. Jeg knuser ikke, og jeg skygger heller ikke. Du har selv gått på meg, og vandret i mine vridde ganger. Du fant bestandig veien ut igjen. Ser du? Du er like hel.

Jeg vokser ut av fjellet, og svever som ørnen nedover dalen din. Får god fart før jeg stiger over fjellkammen, og lar meg seile nedover igjen... og over havet. Jeg vet at spenningen er der. Det er den som har lokket meg hit. Minner strømmer på like hardt som om du skulle slått meg! Det gjør faktisk vondt. Hvorfor gjør du dette mot meg? Ah.. jeg skjønner.

Du ville at jeg skulle oppleve alt dette. Du ville jeg skulle kjenne smerten. Du ville at jeg skulle få føle alt dette du har følt. Ja, jeg gjør det nå. Og jeg skjønner.

Av glede kommer sorg.
Av sorg kommer minner.
Av minner kommer smerter.
Av smerte kommer.. glede?

Jeg er glad for at jeg fikk denne stunden. Jeg kjenner at noen rusker i meg i natten. Noen som tar i skuldrene mine. Jeg slår opp øynene mine, og ser rett i noen nøttebrune øyner. Disse kjenner jeg, for dem har fulgt meg siden jeg var liten. Han blunker lurt til meg, og forsvinner lissom i løse luften.

Bålet må ha mer næring, jeg gir det mer. Du må også har det, og det skal du få. Jeg har samlet energi nå, og jeg har så det monner. Men, jeg har lært en viktig lekse: Sløs ikke med energien, for du aner aldri når du trenger litt selv. Du aner aldri når du trenger kraft. Det kan være at du er litt nede en dag, og har du ikke reserver, så er bakken opp veldig tung. Det er heller ikke sikkert at du klarer motbakken engang.

Jeg hører trommene i det fjerne. I min hjertetakt. Det er godt å høre og føle rytmen. Jeg husker ennå hvordan hjerte mitt slo. Rart hva minner som dukker opp når jeg sitter her i skogen. Jeg savner hjertet mitt litt av og til, men jeg har et jeg aldri gav fra meg som slår bedre enn mitt eget.

Natt blir til morgen, og jeg våkner av at det plasker i vannet. Det betyr fersk fisk til frokost. Jeg har reist godt, og jeg har sovet godt. Veldig godt. Jeg er for første gang på lenge uthvilt. Min venn. Jeg er helt ny, og fy flate det føles godt!

Kjære Blue
For en fantastisk reise som du tok meg med på. Godt at du har samlet litt energi igjen. Smakte fisken godt?

klem fra Rita Trollkjærring

Kjære venn

Du vet hvor du finner meg

Rita Trollkjærring

Blue!
Du har en imponerende evne til å bergta leseren(meg) i dine innlegg.
Det var en fantastisk reise du tok oss med på.
Det var som om jeg var fysisk tilstede,
Men jeg oppdaget tilslutt at jeg jo satt i min datastol.
Herlig!
Marja