Vandringen

Luna · Luna on 16/1/2008, 03:22

Forfatter: Blue

Merkelig dette egentlig. Jeg tenker på hva man husker.. kommer på lissom...

Jeg var jo den som alltidt vandret i natten. Ikke misforstå meg her nå. Det jeg mener er at jeg pleide bestandig å spenne på meg skiene eller trugene når "normale" folk spiste kveldsmaten sin. Det var da jeg pleide å vandre rundt i fjellene hjemme. Om kvelden altså.

Jeg hadde en høst laget meg en plass i fjellet, der jeg hadde plenty med brensel, og godt skjul for den bitende vinden som pleide å herje om vinteren. Ildstedet var optimalt, og det samme må vel sies om utsikten derfra. Jeg husker jeg hadde god nytte av denne plassen når jakta begynte. Pleide bestandig å rusle innom der når jeg var i det området.

Nåvel... Vandringen...
Denne vandringen min finner altså sted den høsten jeg var 17 år. Ung? Okey, So let it be! Uansett, så hadde jeg allerede på den tiden kunnskaper om "Tusser & Troll", samt litt til...hehe..

Dette var altså om vinteren. Jeg hadde spent på meg skiene og tursekken. Målbevist labberjeg til MIN plass i fjellet. Der jeg kan sitte å fundere for meg selv. Jeg ankommer etter en kort tur, i nord-norsk målestokk, leiren min. Jeg fyrer opp leirbål, og etter en kort stund begynner det å varme godt. Jeg sitter der å titter inni varmen. Kjenner at jeg inntar en slags... ehh... samma det! Jeg sitter hvertfall å stirrer inni bålet, og jeg kjenner varmen bre seg... Jeg blir herlig sløv... og det er kveld... og øya lukker seg uten at jeg merker det... Tror jeg den dag i dag!

Jeg tok meg en vandring den gang. I en tid jeg ikke ante noe om. Fremtiden. Jeg var på vandring. Jeg husker jeg så mange ting og situasjoner der, som ikke hadde skjedd, men som i senere tid har hentet meg inn. Dette, når jeg har oppdaget det, har vært til dels skremmende. Dette fordi jeg underbevisst er klar over min egen fremtid. Kall det gjerne "Det tredje øyet", men, uansett hvordan du snur å vender på det, så har det altså "sett".

Jeg husker en vandring... Da gikk jeg villfaren blandt klipper og fjell. Jeg gikk der så lenge at jeg til slutt klarte å orientere meg om hvor jeg var, og hvor jeg ikke hadde vært. Selvfølgelig måtte jeg alltid søke mot de områder jeg ikke hadde vært før, og jeg vet i dag at det var rett.

Jeg husker en vandring på en myr... Denne myren var dekket av dis/tåke. Det fine med denne vandringen denne gang, var at jeg ikke et eneste sekund var i tvil om retningen jeg skulle ta. Jeg vet at jeg har karakter. Det var det en avdød venninne av meg som overbeviste meg om. Hun døde av OD for mange år siden, og enda flere år etter, så oppsøker hun meg i reisen min, og forteller meg at... "-Du har Karakter, og du anvender den vel.... -Fortsett med det!" Jeg husker ennå at jeg våkner etter dette. Panisk først, men etter hvert rolig. Jeg har blitt oppsøkt av en venninne jeg satte meget høyt. Oppsøkt av en sjelevenn. Det er etter min målestokk noe av det største jeg kan oppleve i "Det alternative". Jeg visste at jeg gikk rett.

Jeg husker et stille vann i min vandring. Ikke stor, og heller ikke lite. Jeg husker at "noe" sa meg at jeg ikke burde være der, så jeg gikk. Jeg kom heller aldri tilbake dit.

Jeg husker en vandring.. I vinterland, med månen, stjernene, og Nordlyset som veiviserer.. Jeg husker at de fortalte meg at "Vi skal møtes alle igjen en dag..."

Jeg husker at jeg gled gled gjennom luften... Jeg fløy! Det var faktisk jeg som fløy! Jeg så jo det! Jeg følte det. Jeg følte at jeg fløy ved siden av en mer flyverdyktig sak... Med øyner som så ALT. Jeg så gjennom øynene til min følgesvenn i luften. Jeg så hver minste beveglse med disse øynene. Intet ungikk mitt blikk... eller var det ørnens?

Uansett mine venner... -Jeg har vært på vandring!

Les mer her: http://sunandmoon.diskusjonsforum.no/sunandmoon-about259.html