Lytt, lytt og lytt!

For første gang på lenge, har jeg hatt en *skikkelig* reise! Det som er kjedelig, jeg husker bare bruddstykker av den. Jeg var så trøtt når reisen var over, sliten...at jeg sovnet, og tanken om å skrive den ned forsvant for meg desverre.

Jeg har sittet litt i tenkeboksen, på om jeg kan være litt for ærlig og frimodig til å dele mine synspunkter på ting, eller å fortelle folk hva jeg mener. Det skal sies her at jeg ikke med dette å være ærlig pådytter andre ting eller påtvinger andre noe som helst, men ved min ærlighet så forteller jeg hvordan jeg har det, og hvordan jeg tenker ting, for å kunne utvikle meg selv. Grunnen til min reise var at jeg spurte mine åndevenner om min ærlighet egentlig er et problem. Om jeg kanskje skulle trekke meg litt tilbake, å ikke si så mye om mine tanker rundt forskjellige emner.

Til svar fikk jeg et rungende NEI. Så dukker ordet *reise* opp. Jeg spurte hvor, men fikk ikke svar. Da spurte jeg med hvem, og fikk opp et navn, samt kraftdyret mitt. Og i full fres var jeg på tur. Inn i fjellet. Som sagt husker jeg bare bruddstykker. Under hele reisen opplevde jeg å høre ordet...lytt! Lytt innover deg, lytt innover deg....mange ganger! Og jeg lyttet, lyttet og lyttet, til jeg nesten hørte mitt eget blod bruse....jeg opplevde en intens bruselyd.

I fjellet traff jeg på masse vesner. Folk og andre som ikke lignet folk, som var mer av en skremmende karakter. Jeg var ikke redd, selv om jeg til tider syntes synene kunne bli litt ubehagelige. Mange av ansiktene kom helt opp til mitt, som for å studere meg. Mange pene ansikter, menn og kvinner. Ansikter som var skadet stygt samt ansikter som ....ja...ikke var menneskelige. Lærhud og røde øyne.

Jeg følte frykt i rommet, men ikke min egen frykt. I ett annet syn ser jeg en mann som blir dratt inntil en søyle. Rundt ham kommer det grønne slyngarmer av en slags plante. De slynger seg rund halsen til mannen.

Så ser jeg en grøft, eller kanskje mer som en bred kløft, med jord i bunnen og steiner. Jeg forstår at jeg skal legge meg i denne kløften, jeg forstå at jeg skal bli begravd levende. Jeg er ikke redd, så jeg legger meg ned, og jorda dekker meg tilslutt. Varmt, trangt og jordlukt.

Så forsvinner underlaget mitt og jeg er plutselig i friluft. Det vil si i fritt fall. Der kommer ørna og tar meg i mot. Vi flyr over skog og vann. En fantastisk følelse!

I løpet av reisen med denne hjelperen, kommer jeg inn i en grotte, som jeg føler er i mitt indre, i hjertet. Han er litt brysk denne karen, og plutselig står jeg med en slags spadelignende gjenstand i hånden. Jeg får beskjed om å gå løs på veggene. Jeg gjør så, og store tunge flak faller lett ned. Denne hjelperen er en litt morsom filur som spør ironisk om jeg trenger en hakke. Men det trenger jeg ikke for *møkka* sitter ganske løst* .

Jeg spør hvorfor jeg gjør dette, og får *gull i hjertet eller hjerte i gull* som svar. Og jo mer jeg fjerner, jo mer skinnende blir det i grotten. Store områder med gull vises under flakene som faller av. Støvet som fyller rommet er tung, men synker kjapt ned og blir borte.

Jeg får vite at disse lagene med møkk er min gamle frykt. En frykt som har blitt jobbet med, men ikke fjernet. Derfor er det lett å få det bort. Nå var det på tide å rengjøre så grotten (hjertet) skal få komme til sin rett!

Jeg forstår ikke reisen ennå, og håper at jeg finner årsaken til den....og om den har en forbindelse med mitt kanskje litt for ærlige vesen.

Les mer her: http://sunandmoon.diskusjonsforum.no/sunandmoon-about452.html