Barn på slep!

For en stund siden skrev jeg om *mine skyggebarn*

I dag fant setningen *barn på slep*...inn i meg.
Jeg funderte...på betydningen. Og et bilde kom opp.

Dette var mens jeg gikk ned til byen. I mitt indre
dukket det opp ei lita jente. Hun sto og så på meg
med en finger i munnen..hun beveger kroppen
svingende fra side til side...slik små nysgjerrige jenter gjør.

Hun vil ha oppmerksomhet...hun vil bli godtatt.

Det var da jeg oppdaget...JEG vil ha oppmerksomhet...JEG vil bli godtatt.
Den siden i meg har vært stor. Jaget etter å få oppmerksomhet og bli godtatt.
Ikke fordi jeg er selvopptatt...jeg vil bare vite...at meg er nok!

Jeg strekker ut hånden...jenta titter forsiktig på meg.
Hun svinger fortsatt med kroppen...studerer meg.
Så smiler hun, tar fingeren ut av munnen...
sammen går vi til byn.

Jeg forteller henne det hun trenger å høre.
Du er nok! Jeg aksepterer at du er ensom...
jeg aksepterer at du søker oppmerksomhet...
og annerkjennelse. Jeg ser og aksepterer deg.

Jeg var før dette ganske trist til sinns...
uten å vite hvorfor. Når jeg ser jenta...
spretter glad ved siden av meg...
glad for å bli sett...glad for å få
oppmerksomhet...får jeg lyst å omfavne henne.
Hvilket jeg gjør. Jeg holder omkring henne...
forsikrer om at hun er nok. Nå trenger hun
ikke lengre be om aksept.
trenger ikke lengre å be om oppmerksomhet.

Sakte forsvinner hun inn i min kropp.
En glede brer seg i brystet. Sammen
skal vi vokse...oss sterke.
Sammen skal vi gå veien
der vi ikke trenger å bli sett.

Jeg har flere barn på slep...
de har funnet veien ut av skyggen.

Jeg er den jeg er! Jeg bare mangler noen brikker
for å bli hel!

Hm... dette inlegget traff meg midt i hjertet, og så minner det så veldig mye om noe som ble fortalt til meg,om meg. Jeg var på et kurs med en dame som hadde litt spesielle evner.Hun fortalt litt om hva hun så om hver enkelt av oss som var der. Om meg sa hun at jeg trengte mye oppmerksomhet og kjærlighet, og at hun så en liten jente som gikk ved siden av meg, som plukket blomstrer, den jenta var meg...At jeg hadde lett for å bli såret, og at når det skjedde, så var det egentlig den lille jenta som ble såret,og at jeg da skulle ta henne på fanget og legge armene rundt henne og trøste henne.. Dette minnet bare så veldig om hva du skrev her Luna.. Jeg ser ikke så veldig godt den lille jenta jeg, men jeg har begynt å forstå litt mere... husker den lille jenta gikk mye alene og tuslet ...i barndommen, går fortsatt alene og tusler, men nå mere selvvalgt kanskje...følelse av at man ikke blir godtatt for den man er, og krav som stilles, til å være slik andre vil...ja,dette vekket noen tanker i meg Luna..

Vi har vel alle den lille jenta et sted. Jeg har og har hatt ei litt trassig jente som krever å komme gjennom med sine synspunkt, og som mangler mot for å synge ut. Trassen har gitt seg og motet har kommet med årene, etter at jeg turde synge ut mine meninger overfor min egen far. Han har vært litt sånn "jeg her rett"-type. At dersom jeg ble kjent med noen så var de sånn eller slik og ikke verd å bruke tid på. Da jeg var 14 brølte jeg til ham at jeg ville velge mine venner selv, uavhengig av hva han visste om dem. Han er pensjonert politi, så han ville vel egentlig beskytte meg... Men dette har han fortsatt med lenge etter at jeg ble voksen. Men jeg har tatt ham for meg noen ganger, så den lille jenta har fått mer respekt for sine meninger etterhvert.