Mine skyggebarn

Jeg fikk noen ord på veien for ikke så lenge siden,
av èn som bare ved å si noen få ord satte noe på plass for meg!
Takk til denne personen!

Disse ord var: *Bli venn med din skyggeside. Tilgi det du selv har skapt.*

Dette får meg til å tenke på *mine skyggebarn*

Jeg har skapt noen sider av meg selv. Og de sidene har det ikke godt.
I mitt bilde skapte jeg et forvrengt bilde av angst. Jeg lot mitt
menneskelige sinn la seg skremme av de mange skremmselspropagandaene
rundt forbi, slik som fordømmelsen i kristendommen, slik som skrekkfilmer,
slik som nyheter osv.

Resultatet av dette er en skyggeside i meg selv som har det vondt.
Og jeg har skapt dette barnet. Barnet av angst. Barnet av frykt.

Jeg har endelig sett dette barnet. Som krymper seg når vold når
tv-skjermen. Som krymper seg sammen i angst ved ord som fordømmer.
Det krymper seg i angst når den ser fæle vesner og sitt eget svarte speilbilde.

Jeg har også skapt et skyggebarn som ikke får den oppmerksomheten
den trenger. Et barn som higer etter annerkjennelse og oppmerksomhet.
Som ønsker å bli sett, hørt og akseptert. Dette skyggebarnet har det vondt.
Og dette skyggebarnet har jeg skapt.

Jeg får vondt i mitt hjerte når jeg ser tilbake, ser hva min egen håndtering
av mitt liv har lagt bak seg i kjølevannet. Istede for å ha jobbet bort angsten og
dårlig selvtillit, har jeg heller skapt de i et bilde som er et forvrengt bilde av meg
og min ånd.

Jeg har jobbet en del med meg selv. Men det er først nå jeg kan sette ord på HVA
jeg har jobbet med. Det er først nå jeg kan navngi mine smerter....
Skyggebarna angst og dårlig selvtillit.

Min ånd har bestandig sett disse barna jeg har skapt, med sorg i hjertet.
Det er først nå mitt fysiske jeg har forstått.

At for å gå veien videre mot å bli hel, må jeg først av alt akseptere
at jeg har skapt disse skyggene som har det vondt. Når de har det vondt,
har jeg det vondt. For de er egentlig ikke en del av meg. Ikke fra
utgangspunktet.

Jeg vet nå hva jeg må gjøre. Jeg må tilgi meg selv for å ha skapt
disse vesnene av meg selv. Tilgi meg selv at jeg har påført dem
og meg selv unødvendige lidelser. Så må jeg gjøre meg til venns
med dem. Gi dem kjærlighet. Gi dem aksept og trygghet.

Den dagen vi blir på god fot med hverandre. Den dagen vet jeg.....

vi tar farvel med hverandre.....og min ånd og jeg danser frihetens dans

sammen!

Takk takk takk for disse ord DU ga meg på veien! Som hjalp meg å få noen flere brikker på plass!

Stor anerkjennelse trenger du Luna..

Vi har alle våre skyggebarn, og det er som du skriver og det er ord til ettertanke for mange av oss..

Takk Arielle! Godt å høre at flere kan ha utbytte av det!

wow...der satte du ord og bilder på mye, Luna. Takk for at du deler av din selvsinnsikt!!

Luna skrev: Jeg må tilgi meg selv for å ha skapt
disse vesnene av meg selv. Tilgi meg selv at jeg har påført dem
og meg selv unødvendige lidelser. Så må jeg gjøre meg til venns
med dem. Gi dem kjærlighet. Gi dem aksept og trygghet.

Den dagen vi blir på god fot med hverandre. Den dagen vet jeg.....

vi tar farvel med hverandre.....og min ånd og jeg danser frihetens dans

sammen!

Takk takk takk for disse ord DU ga meg på veien! Som hjalp meg å få noen flere brikker på plass!

Vakkert beskrevet kjære venn Hvorfor ikke ta en reise og hente disse bitene tilbake på plass. Omfavn skyggebarna og si at du skal ta vare på dem, at de er elsket og at du skal passe på. Si at du tilgir og ta dem med deg hjem i ditt hjerte. Da skal du se at bitene faller på plass.

klem fra Rita Trollkjærring

Skriver et svar til deg her, selv om det jeg egentlig ville var å underskrive det RIta Trollkjærring skrev. Nydelig beskrevet En ting jeg har vært veldig obs på i det siste er det å gi slipp. Har oppdaget at det hjelper lite å gi slipp på saker og ting som har skjedd i fortiden, hvis man ikke gir slipp på tankene om det som har skjedd også. Opplevde at jeg jobbet og jobbet med å gi slipp, men at tankene kvernet like fullt. Helt til svaret slo ned i hodet på meg, at jeg måtte be om å gi slipp på tankene også. Så jeg tok ei reise, der jeg bad om at det måtte skje. Fikk der kontakt med en av hjelperne mine, som hele tiden minnet meg på hver gang jeg måtte puste. Pustet det regelrett ut av kroppen, med det som resultat at jeg lever mye mer i nåtiden, og det som har skjedd klarer jeg ikke å fremkalle bilder av om jeg vil. Ikke det at jeg vil altså, men det viser kraften i den healingen som skjedde.

Du har blitt klar over skyggebarnas eksistens, og du har blitt kjent med dem. Du er klar over at dette egentlig ikke er deg, selv om det er du som har skapt dem. Da har du kommet et langt stykke på vei. Ta den reisen som Rita Trollkjærring snakker om, gi skyggebarna kjærlighet og ta farvel. Men vær sikker på at du er klar for å ta farvel, og fyll tomrommet etter dem med kjærlighet.

Lørdagsklem fra Viljesterk

Takk til flotte tips......dere hærlige forumvenner!

Nydelig skrevet Luna om skyggebarna. Det gir også meg en tanke, om å ta tak i mine skyggebarn.

Gode råd de andre har kommet med om å gi skyggebarna masse kjærlighet og gi slipp

Hei Luna

Veldig godt råd fra Viljesterk.

Her er hva som skjedde meg på min "gi slipp reise"

Rita Trollkjærring i takknemlighet

Å slippe er å tørre og la seg falle:

På et fjell møter jeg gråbein. Jeg spør han om hvordan jeg skal bli av med "ryggsekken" - hvordan jeg kan gi slipp? Gråbein fører meg bort til et stup. Det er uendelig langt ned. Her møter vi kongeørna, hun er utrolig vakker. Jeg får beskjed av ørna om at jeg skal la meg falle utenfor med blikket vendt nedover. Etter mye diskusjon blir ørna og jeg enige om at jeg kan fly sammen med henne. Når jeg prøver å klatre opp, så vipper ørna meg av - jeg faller - har ikke kontroll. Ørna sier at jeg skal slippe taket, la meg falle. Plutselig er hun under meg og tar meg i mot. Hun flyr meg opp igjen og i det jeg skal til å slappe av, så vipper hun meg av igjen. Jeg faller igjen, igjen plukker hun meg opp, flyr meg opp og vipper meg av. Dette skjer gang på gang. Gråbein står på kanten av stupet og følger med på hva som skjer.

Etter noen slike runder hvor ørna har kastet meg av, så lar hun meg falle uten å ta meg i mot. Jeg er skrekkslagen, har ikke kontroll på noe som helst. Det er armer og bein og tårer. Jeg vil skrike, men lyden kommer ikke ut. Plutselig hører jeg fløytelyd. Jeg tenker; "hvor i all verden kommer denne lyden fra"? Den blir sterkere, så svakere, sterkere igjen. Jeg ser ingenting, men plutselig oppdager jeg at jeg ikke faller lenger, jeg glir gjennom luften. Jeg har en deilig glideflukt gjennom lufta, jeg er blitt ørna. Fløyten blir klarere og klarer, det er en helt utrolig vakker melodi. Plutselig ser jeg en person - eller rettere sagt en figur på en fjell hylle som spiller altfløyte. Denne figuren er halvt menneske og halvt tyr. (Overkroppen er menneske og bakparten til en tyr). Det står mange av disse figurene og spiller fløyter på fjellhyllene nedover stupet. Det er så vakkert, jeg kjenner at pusten er rolig, hjertet er rolig.

Omsider er jeg nede, jeg lander på bena og der kommer gråbein i mot meg. Han ser meg rett inn i øynene og ber meg om at jeg skal finne min indre melodi, melodien vil hjelpe meg med å få lyden ut. Melodien vil hjelpe meg til å danse og den vil hjelpe meg til at jeg skal tørre å la meg falle.

Jeg ser på Gråbein og takker han, da ser jeg at han har ett gråhvitt og ett blått øye.

Jeg kalles tilbake og drar samme veg som jeg falt - jeg hører melodien- men nå veldig surrealistisk for den spilles baklengs. Til slutt står jeg på kanten av stupet og ser ned. Nå ser jeg bunnen og jeg ser hvor vakker og frodig dalen er.

Det handler om å tørre å slippe taket, ikke alltid ha kontroll og la seg falle.