Verdien av å være et menneske!

Hva tenker du, når du leser: *verdien av å være et menneske*?

Vi er egentlig noen rare vesner, syns jeg! For stadig er vi mennesket på søken. Etter noe, som vi ikke alltid vet hva er. Opp gjennom livet prøver vi ut mye rart. Mange havner innen idretten. Noen innen musikk eller politikk. Valgene er mange. Mange havner desverre ut på ville veier også, innen rus og alkohol.
Hva er det egentlig vi søker? Hvorfor er vi stadig på let etter noe som gjør at vi kan føle denne verdien av å være et menneske? Føle at vi er noe, at noen har bruk for oss, at vi tilfredstiller omgivelsene, og ikke minst, etter den store kjærligheten.

Vi prøver ut jobber, mange trives i valgene sine, andre er likegyldige og andre igjen hater jobbene sine. Vi prøver ut forskjellige religioner, eller tar fullstendig avstand fra det. Men noe er det, vi søker etter.Når vi kommer opp i en viss alder, føler vi mer og mer på dette med, *hva gjør vi egentlig her på jorda? Hva er vitsen med å bli født, vokse opp, jobbe seg halvt ihjel for å klare å leve, bo og fostre opp barna våre. Er det kun derfor vi er her? Som reproduksjon?*

Spørsmålene er mange. Og mange finner det også meningsløst å ikke kunne føle annet en dette med å reprodusere seg selv, til hva da? Å reprodusere mer, flere generasjoner som igjen skal streve med å leve, bo og jobbe seg halvt ihjel, og fostre opp barna så godt de kan. Hva er vitsen med det? Derfor leter vi. Leter etter meningen med livet, meningen med det å være et menneske og verdien av det igjen. Når vi ikke finner vitsen, blir vi gjerne litt deprimerte og uforstående. Mange opplever det slik.

Mange tror at svaret finns der ute. Enten i form av en slags religion, eller i en form av livssyn, mange tror det ligger i det å skaffe seg mest mulig av materielle goder, andre jobber seg halvt ihjel, for å slippe å lete, noen trener og trener og trener, andre ruser seg. Er du en av de? Som leter? Jeg var det! Letet høyt og lavt. Overalt. Tilslutt ga jeg opp. Jeg fant ikke det jeg søkte. Jeg følte meg ensom. Følte meg ikke hjemme i denne verden. Fordi jeg ikke fant samhørigheten med den. At jeg ikke kunne få bidra med mine ting, for det var ingen steder å gi de til.

En dag fant jeg svaret! Jeg fant løsningen på hvor jeg skulle lete. Og det stedet var så nærme at det nærmest ble komisk. Jeg trengte ikke gå noen steder for å finne svarene. Jeg trengte ingen andre som kunne gi meg dem. Det jeg lette etter, de svarene jeg søkte, de lå jo I MEG! Hvor mange tenker egentlig på det? Vi er nå gjerne av den oppfatningen at vi kjenner oss selv så godt som 100 %. Vi vil gjerne tro det vertfall. Men gjør vi det? Kjenner du det mennesket som du ser i speilet hver bidige morgen 100 %?

Jeg tror ikke det! Men alt hva vi søker ligger i oss. Det er i oss vi finner sannheten. Det er i oss vi finner egenskapene, kreftene, evnene, og mulighetene. Om vi danderer alle disse sidene som ligger i oss, i en pen bukett finner vi svarene på hvorfor vi er her nede på jorda. Vi finner verdiene av oss selv. Vi finner erfaringene og visdommen vår, som vi kan dele med de rundt oss. Vi finner ALT som gjør det meningsfyllt å være et menneske. Man må bare åpne den første døren inn i seg selv. Og tro meg, det er ingen enkel oppgave. Men hvem har vel kunne påstå at livet er en dans på roser? Når du åpner denne døren inn til deg selv, det er der du vil finne dine sannheter, hvem du er, hva du står for. OG ikke minst dine evner, frykt, kjærlighet, håp, sinne...ALT som ligger i alle menneskers følelsesliv! Mye av det er ikke pent. Mye av det er ganske skremmende også til tider. Å møte seg selv i døra er tøft.

Men....det du får igjen senere, er vel verdt alt dette. Du skal se du blir sterkere, at du til slutt finner DIN sannhet! Den er så viktig!
SÅ.....er DU klar for å gå inn i deg selv? Har du gjort det alt? La meg få høre erfaringene og alt som har med dette temaet å gjøre!

Les mer her: http://sunandmoon.diskusjonsforum.no/sunandmoon-about128.html