Et forvirrende møte med et kraftdyr.

Forfatter: Rita Trollkjærring

Denne gangen skal jeg ned i underverden for å møte det kraftdyret som jeg trenger akkurat nå.

Reisen starter med at jeg går inn i jorden gjennom et hull langt inne i skogen. Jeg hører trommene, kjenner den kalde eimen fra fuktig jord. Jeg er alltid utilpass når jeg skal inn i disse tunellene - har følelsen av å være innestengt.

Jeg kommer frem til en glenne i skogen. Det første jeg møter er et villsvin, men det er ikke mitt kraftdyr, det er bare på gjenomreise. Så titter jeg opp og der sitter ugla, men jeg får beskjed om at denne gangen er det ikke henne jeg skal møte.

Ut fra en tett skog nærmer det seg en ulv. Det er gråbein - han nærmer seg meg veldig forsiktig. Tilslutt står han foran meg. Jeg strekker ut den høyre hånden og han snuser på den. Jeg kjenner hans kalde, litt våte snute mot huden på hånden min.
Jeg spør han om han er mitt kraftdyr og til svar så legger han snuten inn til halsen min. Jeg stryker han lett over pelsen og kjenner at spenningen i både hans og min kropp slipper taket. Jeg legger meg ned i gresset og gråbein legger seg med ryggen inntil meg. Jeg klapper han og kjenner at dette var utrolig godt.

Plutselig spretter han opp. Begynner å løpe frem og tilbake, han leker- det er som om han vil fortelle meg at jeg må leke mer, og jeg er med på leken. Springer frem og tilbake og ler høyt, men plutselig bråstopper han rett foran meg og forvandler seg til noe av det styggeste jeg har sett. Pelsen hans forvandler seg til svart og mørkegrått, han blåser seg opp, stiller seg i angrepsposisjon og vrenger leppene bakover. De store gulhvite tennene hans blottlegges - og de er ikke små. Øynene hans skifter farge til mørke, mørke, mørke rød. Jeg kjenner jeg blir vettskremt, hiver etter pusten og tenker på hvordan skal jeg komme meg unna dette udyret her. Tenker at nå har jeg møtt djevelen selv. Hva er planen for å komme gjennom denne her? Kjenner på frykten som knyter seg i mellomgulvet og bobler oppover - jeg står ansikt til ansikt med frykten og er helt handlingslammet - skriket kommer ikke ut, bare noen få hikst.

I det jeg tenker at nå er min siste time kommet, så forvandles han tilbake til den samme gråbein som jeg lekte med - han har ett blått og et grått øye. Jeg siger ned på kne, kjenner på gresset og spør han om hva dette handler om. Han svarer meg at det handler om å tørre å møte sin egen frykt. Møte sine indre demoner. De kan dukke opp midt i leken, men man skal ikke slutte å leke selv om man møter frykten. Så spør han meg om jeg er rede til det. Jeg klarer bare å nikke. Han nikker og sier at da skal jeg kalle på han, for han vil hjelpe meg gjennom de hindre jeg møter. Jeg takker han, og han ser på meg med sine kloke øyne - snur ryggen til og forsvinner inn i skogen igjen.

Jeg kalles tilbake og kjenner på følelsen av forvirring. Dette var utrolig vemmelig, jeg gråter - nå har jeg ingen plan b - jeg har ingen plan a engang. Det gjør meg forvirret, urolig og utilpass, men jeg er veldig glad for at gråbein er med meg.

Rita Trollkjærring

Les mer her: http://sunandmoon.diskusjonsforum.no/sunandmoon-about463.html