En Spurv til jorden...

Blue · Blue on 30/10/2008, 18:29

Leste en gang en vakker bok med tittelen "En spurv til jorden", av Willbur Smith. Pussig.. for det var den boken jeg tenkte på med det samme spurven kom å satte seg på gelenderet her på verandaen. Bare noen cm fra hånden min.

Utrolig hvor vakker denne lille skapningen er i grunn. Det er nesten som om den ser hva jeg tenker, for den stiller seg opp for virkelig å vise seg fram. Den er vakker på denne høstdagen. Jeg kjenner jeg blir varm i hjertet, for jeg vet at et nytt dyr har kommet til meg. Jeg vet ikke hvor tankene raser, men jeg er ikke hjemme. Jeg er vekke. Langt inni fjellet, eller var det langt inni skogene? Samme kan det være, for jeg er ikke alene på denne ferden.

Jeg kjenner at smilet mitt kommer på leppene. Det er lenge siden det har skjedd. Det føles godt, og jeg kjenner jeg løsner opp. Kjenner jeg slapper av.

Øynene mine hviler i horisonten, og tankene er bortenfor der. Mener å ha hørt et ordtak som sier noe som om at man ikke skal se seg tilbake, for man skal likevel ikke den veien. Veel.. Jeg velger å ikke høre på det, for da dukker spørsmålet opp: Hva er vi i fremtid, uten å ta lærdom av fortiden? Jeg ser tilbake... Jeg minnes.. Og, jeg går fremover.

Min Spurv. Du har kommet her til meg nå. Hjelp meg å skjønne ditt budskap, for jeg kan ikke lese med øyner som svømmer.