Høsten 1983 hadde jeg en nær- døden- opplevelse,,Del 1

Høsten 1983 hadde jeg en nær- døden- opplevelse som skulle komme til å legge sterke føringer for mitt senere liv. Les videre om hva som skjedde med meg og hva hun lærte på “den andre siden”.

Jeg var på dette tidspunkt rundt 18 år. Jeg var på hyttetur på Hovden med en ungdomsgjeng. Forskjellige omstendigheter gjorde at jeg havnet ut i en snøstorm, hvor jeg holdt på å fryse i hjel. Jeg mistet retningen og lokaliteten til hytten vi var på og begynte å lete rundt omkring. Jeg gikk fra hytte til hytte, ettersom det var utelys på mange av dem, uten at det var folk der. Senere fikk jeg rede på at det var utleiehytter. Jeg har ikke noen klar formening om hvor lenge dette varte, men antar det dreide seg om +/- 11/2 time. Etterhvert var jeg så stiv av kulde at knærne var vanskelige og bevege, fingrene følelsesløse og jeg sluttet også å fryse. Med jevne mellomrom var det fonner med snø som kunne rekke meg til livet. Disse måtte jeg grave meg igjennom med fingrene. Det samme gjaldt inn til hyttene fordi snøen fra takene gikk i ett med bakken mange plasser. Til slutt skled jeg ned fra en liten topp og ble liggende mykt i en snøfonn. Alt var behagelig og ikke kaldt. Jeg husker jeg tenkte at her kan jeg ikke tillate meg å ligge, men at jeg bare skulle slappe av lite grann, så var jeg vekk.

Jeg er klar over at deler kan virke rotete. Grunnen er at kunnskapsformidlingen på forskjellige områder hele tiden var flerdimensjonal fra et sted utenfor tiden. Mesteparten var visjonsmateriale, som jeg ikke kan ta med her pga volum. Jeg forsøker å formidle på en forhåpentligvis forståelig måte min opplevelse av tingenes tilstand slik jeg oppfattet det, men de må ikke tolkes som endelige sannheter.

Det første jeg oppfattet og følte var at jeg ble virvlet og sugd rundt , som i et slags dragsug, samtidig var det en lav dyp brumming og andre lyder. Når ting stabiliserte seg igjen stod jeg på noe jeg ettervert ble forklart var en terskel, og forsto absolutt ingen ting. Jeg hadde ingen smerter eller ubehagelige følelser og tanker. Alt var usedvanlig lett og klart. Jeg befant meg i et slags tomrom - som fornemmelsesmessig ikke var tomt - men de vanlige orienteringsredskapene (sansene), hadde verken fysisk, følelsesmessig eller mentalt noen kjente knagger å relatere ting til.

På terskelen
Det første klare jeg oppfattet eller “så” var forskjellige øyne som føyk forbi to og to. Jeg så dem, men de så bare tvers igjennom meg. Noen av dem så ut som de kunne se meg, men at jeg ikke vedkom dem.

Jeg lurte på hva dette kunne være da jeg gjenkjente noen av dem. Plutselig gikk det opp for meg at alle var døde, og at jeg også måtte være død. Jeg reagerte sterkt følelsesmessig og ble redd.

Men i samme øyeblikk jeg reagerte kom det noe imot meg som var en slags lys energi. Den sendte ut en beroligende følelsesmessig energi full av kjærlighet med ord i som sa jeg ikke skulle være redd, at jeg ikke var død, men stod på en terskel, samtidig som lys energien materialiserte seg i en slags gudelignende opphøyet menneskeskikkelse. Skikkelsen kommuniserte gjennom telepati. Det vil si med en kombinert følelsesmessig og mental (tanke) formidling, som er forutgående for ord og mye mer presis. Den hadde blitt bedt om å ta meg imot for å lære/vise meg sammenhenger om menneskelivet, både mitt personlige og kollektivt. Samt alt jeg ønsket å få rede på innenfor den tid vi hadde til disposisjon. Jeg var overveldet og skjønte fremdeles ingen ting.

Livet passerer i baklengs flerdimensjonal kino.
I nær- døden - opplevelsen fikk jeg en gjennomgang av mitt liv så langt. Jeg fikk se at jeg selv hadde valgt mine foreldre, utifra hva jeg skulle lære, og bidra med i dette livet. Jeg hadde derfor valgt omstendigheter, utfordringer o.s.v, med andre ord hele settingen jeg befant meg i. Jeg hadde også prestert å plassere meg selv her av egen fri vilje. Det var vanskelig å svelge.

Under hele tilbakeblikket på mitt personlige liv, var det jeg som vurderte hendelser, følelser og tanker. Men med korrigering fra lys vesenet der jeg hadde mistet den bakenforliggende årsak - sammenhengen, og latt meg vikle inn i jordiske vrangforestillinger. Og der jeg dømte andre og meg selv på feil grunnlag. Egentlig virket det som en følelsesmessig og mental eksamen, hvor jeg klargjorde hvor jeg stod, og ble korrigert på en veldig kjærlig og selvfølgelig måte der jeg tok feil. Samtidig som det ikke var noe rett og galt, det var mer snakk om store og små sannheter, siden alt er relativt ut fra hvilke nivå det ble betraktet fra. Paradokser på paradokser, og samtidig veldig enkelt. Det ble som disse bildene med flere motiver i ett. Det du ser er det du tror, eller er opptatt av. Det virket som “de/ vi” ville vite hvor jeg stod, så beveget vi oss videre der ifra. Gjennom illusjoner etter illusjoner.

Multidimensjonale overblikk
Se for deg at du har en 3- dimensjonal skjerm foran deg bare at den har fem dimensjoner istedet med tilgang til alt som har skjedd og alt som kan komme til å skje.(Høyde, bredde, lengde, rom og tid.) Hvor du kan spole frem og tilbake på årsak og virkning på alle kjente hendelser, hvilke tanker og følelser som har aktivisert hendelsene, samt ringvirkningene det får på alle nivåer. Alt jeg ville vite dukket automatisk opp.

Vibrasjons nivået på menneskene skulle opp. I denne prosessen ville mange gå gjennom forandringsprosesser for å kvitte seg med tyngende mental og følelsesmessig bagasje. Individuelt og kollektivt fikk alle utfordringer/problemer etter helt forutsigbare lover som grunnlag for videre utvikling. Vi fungerte som speil for hverandre. Gjennom å projisere ubevisst materiale over på hverandre, fikk vi våre egne indre konflikter satt i scene, utenfor oss selv.

Slik jeg oppfattet det var mennesket fysisk så godt som ferdig skapt, mens den bevissthetsmessige utviklingen hadde store utviklingspotensialer og var det som skulle videreutvikles nå. Det innbefattet å se på våre kulturelle overføringer.

Vi hadde fysiske sanser til å orientere oss i den fysiske virkeligheten. Indre medfødte rettesnorer for å orientere oss åndelig. Meridianer og nervesystem til å formidle energi og uttrykk begge veier.

Kollektivt hadde mennesket beveget seg fra tidligere mer instinktbasert adferd til tenkning. Fra små grupper til stammer, landsbyer, nasjoner, og nå hele verden som skulle lære å leve i fred med hverandre. Etter hvert på jordens premisser og bæreevne.

Hvis ikke vi bevissthetsmessig og teknologisk klarte å opprettholde en balanse ville vi få tilsvarende problemer. Med for oss den verst tenkelige utgang at vi ville utrydde oss selv pga. menneskelig arroganse og ego basert grådighet.

Dette var utfordringen vi stod overfor, og jeg oppfattet det som et kritisk punkt. På den andre siden fikk jeg se mange skarer med hjelpere (engler, åndelige mester osv.), som hele tiden stod klare til å hjelpe. Mange mennesker ville bli tatt direkte og indirekte kontakt med. Det var også en plan for menneskehetens utvikling.

På grunn av menneskenes frie vilje hadde de ikke lov til direkte innblanding uten et uttalt ønske om det. Dette ønsket om hjelp kunne uttales med ord eller tanker som ville forsterkes gjennom en følelsesmessig synkron respons.

Videre gikk vi igjennom de gangene jeg handlet “riktig”, det vil si i samsvar med de universelle lovene”. Det gikk stort sett ut på å handle med kjærlighet, eller at intensjonen var det. Det hendte det slo feil ut, men da var man på en måte unnskyldt fordi det var godt ment.

Vi så på når jeg hadde gått imot, handlet/tenkt “feil”. Det gikk ut på hva jeg hadde foretatt meg som skadet andre.

Jeg så videre hvordan “himmelen” og “helvete” var menneskerelaterte tilstander. Hvor alle lever i hver sin lille kulturelle og subjektive virkelighet. Hvordan virkeligheten er strukturert og organisert gjennom kulturelle forestillinger. Og hvordan generasjonene står på skuldrene av hverandre både konstruktivt og destruktivt historisk sett. Og ikke minst de forskjellige religionenes samlende og splittende rolle gjennom historien.

Hele menneskeheten skulle gjennomgå kriser for å virkeliggjøre “himmelen på jorden.” Kriser var et virkemiddel til å intensivere innsatsen på et område for å realisere forandringer fort, både individuelt og kollektivt. Det var ingen straff, men helt forutsigbare årsak og virkningsforhold med store potensialer for intensivert vekst. De uønskede resultatene var lettere reversible dess tidligere de ble oppfattet.