Dialog er åpenhet

Dialog er åpenhet

Dialog er noe jeg lærte som et begrep før jeg fylte tyve år. Det betydde å la meningen skinne gjennom. Egentlig forstod jeg ikke hva det betydde for meg før mange år senere i parforholdet mitt.

Dialog er vel det motsatte av diskusjon, som jeg kanskje kan kalle å kaste meninger på hverandre. Dette hadde jeg vært veldig flink til. Jeg opplevde så ofte å ikke bli forstått. Alle mine gode intensjoner med hver samtale ble glatt oversett, ja slik opplevde jeg det. Så endte samtalene som regel med at jeg forsvarte meg og mine intensjoner, egentlig uten å komme et eneste steg videre.

Diskusjonene var som regel et resultat av at jeg måtte sette en forsvarende kraft bak mine uttalelser. Når jeg opplevde å ikke bli forstått så ble jeg enten helt stille eller satt inn et verbalt skudd. Resultatet ble som det alltid ble, vi satt begge der oppgitt og ute av stand til å komme videre.

Dialogen er en fin ting. Den hjelper meg å bli kjent med min partner og andre bekjente. Den krever at jeg lytter etter budskapet i det som blir fortalt. Det gikk ganske greit når dialogen ikke gjaldt meg. Det ble liksom ufarlig da. Så snart dialogen snudde til meg kjente jeg en klump i magen. Hva er det nå hun/han (helt sikkert misforstått) har opplevd at jeg gjør..

Dialogen krevde en viss nakenhet, altså at når jeg følte behov for å forsvare meg så måtte jeg holde meg i tøylene til hun var ferdig å snakke. Måtte bruke alt jeg eide av mot for ikke å lukke ørene og snu meg. Det føltes nesten naturstridig.

Menn og kvinners form å føre en dialog på opplevdes som helt motsatt. Kvinnen ville snakke seg frem til en forståelse, mens mannen tenkte ut dialogen inni hodet på forhånd og fortalte egentlig bare konklusjonene på dager med tenking.

Dialogen er egentlig litt på kvinners vis. Den innebærer at vi må bli synlige, legge bort forsvaret og vise hvem vi er. Om vi bare skal vise resultatet av våre tanker og følelser så er det vanskelig å bli kjent, ihvertfall å forstå hverandre. I stedet for å fokusere på løsningene så måtte jeg tillate prosessen med å finne ut av hva ting egentlig er gå sin gang.

For meg krevde det en beslutning for å få dialogen til å fungere. På et tidspunkt var jeg bare nødt. Jeg måtte stille meg sårbar i den forstand at jeg måtte tåle å høre alt min partner opplevde at jeg gjorde, selv om det ikke stemte med mine opplevelser bombe!. Men så løsnet det. Når han var ferdig så kunne jeg slippe til og fortelle hva jeg opplevde og følte, uten å bli avbrutt av protester. Det var utrolig godt og først da begynte jeg å forstå hvorfor han hadde blitt så frustrert i samtalene (eller diskusjonene) vi hadde hatt. Endelig begynte jeg å skjønne hvor viktig dialogen var ikke fordi den nødvendigvis medførte noe, men den ga meg en mulighet til å bli kjent med min partner.

Mye av min usikkerhet på han forsvant også fordi jeg begynte å forstå hvordan hans tanker og følelser ledet til hans måte å være på. En av mine store gleder i å oppleve en fungerende dialog var at jeg følte mine intensjoner virkelig kom gjennom og han forstod at jeg virkelig forsøkte, selv om jeg ikke alltid lyktes. Dette ville han ikke ha sett dersom jeg forsatt bare fortalte om resultatene av mine tanker.

Dialogen er å komme bakom våre skjold, bak våre forsvar, bak våre rollebilder for å bli bedre kjent. Den krever at vi tillater andre å se oss, samtidig som vi har nok tid til å se bakenfor den andres handlinger.

De fleste handlinger vi gjør er enten tankeløse, dagligdagse eller i forsvar for et eller annet. Slik er det vel med de fleste av oss. Bakenfor dette har vi derimot en hel verden av tanker og følelser som vi ikke vil eller klarer å dele med andre, for å forstå, akseptere eller komme videre med. Mange sliter også med å få sluppet ut litt trykk etter dager og kanskje uker med press fra ulike hold. Presset vi kjenner er vel ofte fordi vi går på kompromiss med oss selv, vår kapasitet eller våre verdier i hverdagen.

Jeg opplever det som å miste eller legge bort deler av meg selv gjennom slike perioder, når kavet og kravene tar overhånd. Da er dialogen god å ha. Som kvinne kom dette som en overraskelse. Jeg måtte medgi at jeg hadde behov for å få løsnet litt på belte og slippe ut litt trykk, kjenne at jeg vendte tilbake til meg selv. For når jeg ikke var meg selv begynte min partner å lure på hva som foregikk. Om jeg da fortalte at jeg var forbannet eller dro ut i naturen alene, så ville han fortsatt lurt og blitt utrygg på meg. Nå forteller jeg om mine opplevelser og blir omfavnet med forståelse. Vi blir mer kjent hver dag, vi vet hva som gjør både oss selv og den andre motløs, fortvilet og sår. Vi hjelper hverandre tilbake til oss selv.

Egentlig så er dialogen kjærlighetens beste medisin, om vi bare tør. Tør å være ærlige, kalle en spade en spade, tørre å være svak, tørre å være oppgitt. For dette er følelser vi har når vi ikke er godt på plass og hviler i oss selv og kjærligheten. Dialogen hjelper oss å støtte hverandre, for ingen er perfekte, men vi forsøker ihvertfall. Og litt hjelp, støtte og små korreksjoner på veien er jo ikke å forakte vel..