Den lengste vei

Den lengste vei

Den lengste veien jeg vandrer er veien til alt jeg savner. Hvorfor skal det være så forbasket vanskelig å være den jeg egentlig er? Tror dette er den berømte dørstokkmila jeg.

Dette er veien vi som ikke nødvendigvis er så lang men den er truende for vår oppfattelse av oss selv. Den viser oss vår manglende selvaksept. Den viser oss våre fordommer. Den viser oss vårt sinne, den viser oss vår sorg.

Det vi ser vil vi ikke alltid se fordi vi ikke vet om vi aksepterer det vi ser. Jeg tror vi aksepterer, men ikke nødvendigvis før vi forstår hva som egentlig ligger der.

Er det ok å være sint?
Er det ok å være sårbar?
Er det ok å være sterk?
Er det ok å ha tillit?
Er det ok å ha det bra?

Eller er det tryggest slik vi har det? For da vet vi hva vi har. Men savnet vil aldri slippe, for vi vet hvem vi er, alle sammen. Der inni i oss skinner alltid denne sannheten. Dess mer vi ikke vil se den, dess sterkere skinner den. Fordi den ikke vil at vi skal glemme... hvilke unike og vakre mennesker vi er, alle sammen.

Vi frykter det vi savner, fordi vi må både se og ta ansvar. Den veien tas ikke med letthet tror vi, så da tar vi omveiene i istedenfor. Laaange omveier ut i ødet og tilbake igjen, kun for å oppleve at vi kommer tilbake til det stedet vi startet. Vi har bare erfart at omveiene ikke førte noen vei.

For å ha det bra må vi møte frykten for ikke å ha det bra jaggu, Ole Brum ville ha begge deler. Men vi er ikke Ole Brum og må vel da se på, forstå og slippe frykten. Ellers kan vi vel ikke oppleve gleden vi savner?

Den lengste vei er veien vi gjør lang, fordi vi velger omveiene. De veier som vi tror er litt enklere, men som egentlig bare gjør at det tar lengre tid før vi møter smerten i oss.

Smerten er ikke farlig, den er et uttrykk for hva vi savner. Vi velger ofte smerten når gleden ikke er der, har du tenkt på det?

Kjenn etter hvem du er det er ikke farlig å være deg selv, jeg foretrekker en virkelig venn fremfor en skuespillervenn. De kan forstille hva som helst de, men de blir også tomme.

Et menneske som lever sin sannhet og vei, er aldri tom, men erfarer seg selv hver dag og bygger sin egen lykkebod. Av glede kommer glede, og vi er vår egen lykkesmed.....

Hei ingliss
Det er et tankevekkende innlegg du kommer med - og med mange spørsmål.
Du spør bl.a om (jeg siterer)
"Er det ok å være sint?
Er det ok å være sårbar?
Er det ok å være sterk?
Er det ok å ha tillit?
Er det ok å ha det bra?

Ja, sier jeg da. Det er ok med alt dette. Dette er det jeg hver dag forteller mine fosterbarn. Det er ok. Det er bl.a. dette som gjør oss til mennesker. Men for mange så er det så forbaska vanskelig å være alt dette - mange tror det at man er svak hvis man viser at man er sårbar. Jeg pleier å si at det er når du viser dine følelser, (uansett hva det måtte være,) da viser du din styrke.

Jeg mener at veien blir til mens vi går - noen velger en laaang vei før de finner tryggheten i seg selv - jeg er en av dem. Jeg ble i et liv i frykt for det ukjente - men når tryggheten kom, når jeg fant ut at det var ok å være sint, sårbar, sterk, ha tillit og ha det bra - da fant jeg veien ut og til meg selv.
Omveiene jeg gikk førte ikke tilbake til utgangspunktet, men hadde de gjort det så vil jeg sagt at da var utgangspunktet riktig, men jeg måtte bare ut å se om hva andre ting som kanskje også ville vært riktig var.

Ole Brum er fin - skulle ønske det var fler litt som han - for joda, vi liker både melk og honning - en flott livsfilosofi er det - men som du sier så fører ikke den oss noe sted. Men jeg tror det er viktig å ha Ole Brum i hodet av og til - for jeg synes vi skal tillate oss å si at det også er ok å ønske begge deler - selv om det svært sjelden lar seg gjennomføre.

Frykten for ikke å ha det bra - er alltid tilstede og jeg tror hvis vi ikke velger de laaange eller korte omveiene på vår vandring til oss selv, så vil smerten alltid være til stede - uansett. Smerten - er en del av livet - en del av oss. MEN det er viktig å gå forbi smerten og ikke dvele ved den.

Jeg deler din oppfatning i forhold til venner - ingen skuespillervenner takk - jeg vil heller ha de ekte.

Vi er alle ansvarlige for våre valg - vi velger selv våre liv på godt og vont. For snart 10 år siden valgte jeg mitt liv på nytt - og startet min vandring på sjamanveien. På denne vandringen har jeg møtt en herskare av flotte mennesker - noen er blitt nære venner og noen litt mer perifere, men like vakre for det - alle fyller mitt hjerte med glede og de er ekte.

At "et menneske som lever sin sannhet og vei, er aldri tom, men erfarer seg selv hver dag og bygger sin egen lykkebod. Av glede kommer glede, og vi er vår egen lykkesmed....." er jeg hjertens enig i og da møter man også kjærlighet i mennesket og i en selv.

Takk for et flott innlegg ingliss, takk for at du har funnet din vei hit til forumet

klem fra Rita Trollkjærring

Takk for flotte innlegg begge to! Det er en fryd å lese om deres erfaringer! Jeg kan ikke annet si enn at jeg underskriver dere.

Hilsen en som også har valgt en lang vei!