Snøengelen

Forfatter: Blue

Venner... Jeg vil dele en historie med dere fra da jeg var temmelig ung. Det var på den tiden da de der hormonene raste rundt i skrotten, stemmen var blitt mørk, og det var kommet noe hår under nesen.

Alle før denne historien ble til, så var jeg meget oppmerksom på at det var noe her i verden man ikke kunne sette riktig ord på. Slik som denne gangen da jeg var på isfiske i hjemtraktene mine.

Jeg pleide på ha lange vandringer i marka når det var tid for det, og jeg pleide å ha lange turer i fjellet på vinteren. Enten med ski, eller til fots på skarasnøen. Jeg pleide alltid å ha fiskeutstyr og snarer med meg, slik at jeg kunne drive fangst når jeg var i marka.

Denne sene vinterkvelden, da månen, stjernene og nordlyset var på sitt sterkeste, så fikk jeg en opplevelse av de helt skjeldne. Jeg husker ennå at det var helt vindstille. Ikke en lyd kunne høres, foruten naturen og dyrenes lyder. Jeg var akkurat kommet meg på plass på vannet jeg pleide å fiske i. Isboret var pakket fram og lagt på isen, sammen med alt annet av utstyr. Dette islagte vannet var stort, og det var helt opplyst av naturens egen lyskilde, så det var ingen poroblem å se fra ende til annen. Jeg satt altså der på knær, imens jeg ordnet med isbor og fiskeutstyr, da jeg ble vàr på at jeg ikke var alene. Jeg titter meg rundt, men ser intet fremmed. Går i gang igjen, men samme følelse melder seg. Denne gang sterkere en første gang. Jeg reiser meg helt opp denne gang, og da ser jeg noe helt i andre enden av det islagte vannet. Noe jeg ikke klarte å sette ord på.

Jeg tenkte.. hmm.. hva skjer nå da? Og ikke før tanken var satt, så raser det imot meg i en enorm hastighet en lysskikkelse. Da uten form eller farve, men likevel kunne jeg skimte konturene av skikkelsen. Livredd ble jeg selvsagt, og ikke kunne jeg løpe avgårde heller, for hvor skulle jeg gjøre av meg vel, midt på et vann? Jeg valgte å stå i ro. Helt i ro. Nesten uten å puste.. eller jo... pusten gikk som en løpsk kompressor, bare helt lydløst. Nå var skikkelsen kommet nesten helt fram til der jeg stod, og alt ble merkelig.

Jeg kunne se denne høyreiste skikkelsen, i alle detaljer. Skikkelsen var vakker som få, og jeg kunne føle godheten til denne snøens engel. Men, det jeg også kunne føle, var den intense advarselen om å komme meg ned av fjellet. Fort! Nå. Med det samme. Jeg har lært meg å lytte til mine indre tanker, til mavefølelsen, til den sjette sansen, og til alle som snakker fornuft. Og denne Engelen, denne snøens engel, fortalte meg at det var fornuftig å komme seg ned av fjellet, for en fare var overhengende.

Jeg pakket ned utstyret i all hast, reiste meg og begynte å småløpe bort etter isen. Hjem til bygda. Snøengelen svevde forran meg. Fort forsvant den samme vei som jeg var på tur. Langt i det fjerne så jeg den nådde utløpet av vannet, der jeg var kommet opp. Jeg ble nok engang vàr på noe, og denne gangen så jeg at raske skyer mørkela alt rundt meg. Månen, stjernene, og nordlyset ble borte. Det begynte fort å bli kaldere, og jeg kjente at noe nappet meg i armen. Vinden. Med denne kom det først små snøfnugg, og i det jeg tråkker foten på fast grunn i utløpet, så kommer det store snøfiller i vinden. Jeg er i lysløypa, noen km fra der jeg bor. Jeg skimter hovedveien rett over en myr, og setter kursen dit. Midt på myra, som kanskje var 800 meter lang, så er alt vekke. Jeg ser absolutt ikke noe som helst. Jeg klarte å skimte skituppen, men ingenting annet. Jeg visste at jeg var sånn någenlunde trygg, for jeg var nede ved veien, og at dersom jeg skulle ut av denne lille dalen jeg nå var i, så måtte jeg gå oppover. Alt som gikk nedover var bra altså. Men sikten var det verre med altså. Helt til... Nettopp. Der kom lyset mot meg igjen. Ikke helt til meg, men akkurat sånn at jeg klarte å se noe forran meg. Ledende førte denne snøens engel meg til veien, og dens gatelys. Jeg var berget, og en vannvittig snøstorm ble sluppet ut av sekken.

I det jeg kjempet meg de få kilometerne hjemover, så husker jeg at jeg var denne skikkelsen evig takknemlig, og jeg takket for hjelpen den gang, og jeg takker for hjelpen den dag i dag.

Og dette var min historie om en Engel som kom til meg. En snøens Engel.. En reddende Engel..

Les mer her: http://sunandmoon.diskusjonsforum.no/sunandmoon-about213.html

Ja, slike historier hører vi jo hele tiden. Allikevel er det mange som ikke tror på dem
Merkelig egentlig

Litt av en opplevelse, du har hatt, Blue!
Så bra at du fikk hjelp, ellers er det jo ikke sikkert at du kunne ha fortalt det til oss!

Signerer MaDonna her!