Engler

Er jeg ikke ved mine fulle fem nå om tiden? Eller.. kanskje jeg bare drømte? Uansett så kjennes dette så virkelig ut.

Jeg er ferdig med dette kurset jeg har vært på nå. Jeg er ikke lengre i Ålesund. Jeg er heller ikke hjemme der jeg bor. Jeg er borte. Jeg er nummen. Jeg bare er. Jeg er borte. Altså er jeg til fjells.

Denne gangen sitter jeg altså ved min lille leir. Jeg har oppe teltet mitt her jeg sitter. Ikke langt over en kjent by som hadde OL i-94. Jeg er på nok et kurs. Dette handler om å sveve. Et paragliderkurs altså. Jeg har svevd langt og lenge. Adrealinet koker i meg, og jeg vil ikke ned. men, bakken kommer ubønnhørlig imot meg.

Plutselig er hun her. Engelen min! I min leir. Ved mitt telt. Ved mitt bål.

Jeg er ydmyk, og jeg er redd. Hva kan vel hun advare meg i mot denne gangen? Ikke er jeg ved noe rasutsatt sted, og ei melder det om dårlig vær. Barna mine har det bra, og jeg det samme.

Jeg ser bare en pulserende skikkelse i henne. Levende. God. Uforklarelig. Ubeskrivelig.

Jeg sitter heeelt i ro. Tør knapt puste. Sist hun var innom, min reddende engel, snøengelen, så advarte hun meg om en konkret fare. En nært forestående fare. Hva kommer hun med denne gangen?

Hun ber meg ganske enkelt om å ha tro! Å det er alt!

Hva svarte skal man tro på egentlig....?

Du skal ha tillit

klem Rita Trollkjærring

For en flott opplevelse du hadde med engelen din.
Marja

Åå... så heldig du er, Blue ! For en fin opplevelse !

Så fin opplevelse det må ha vært!
Om å ha tro... Er det noe tvil i livet ditt? Det er kanskje det hun henspeiler på...