Skyggelandet

Jeg vandrer i skyggelandet
der skyggene opptrer lik en
materie som støper seg i en form
for så å oppløse seg når jeg forsøker
å definere hvem de er.

Jeg vandrer mellom skyggetrærne,
de vaier forsiktig i vinden frem til
jeg berører de...å vinden blir til
en orkan som gjør trærne om
til en slynge...som kaster
meg langt vekk.

Jeg vandrer blant spisse steiner
forsøker å plukke de opp etter å ha
skjært flenger i føttene. De blir som
sand...renner gjennom fingrene.

Jeg vandrer i hagen som skyggene bor
blomstene er mørke og fargeløse.
Jeg forsøker å lukte på en av de...
men de visner hen bort.

Jeg går gjennom skyggefjellet,
der mitt synsfelt er mørkt.
I fjellet jeg utfører mine kamper
mot det kraftfulle ukjente mørke
som ikler seg skikkelser som
det dominante maskuline.
Jeg kjemper med mine få våpen,
temperamanget og kjærlighet.

Jeg går gjennom skyggelandet
der veien bader i mørket.
Jeg ser hverken for eller bak,
må bare stole på min egen
intuisjon og kraft.

Det eneste jeg vet...er at jeg er
barn av kjærlighet!

For et nydelig dikt, Luna.
Marja

Kjempefint Luna! Men her var også mye å lese mellom linjene...?

Takk!

Jepp, her ligger det mye mellom linjene!

Nydelig, Luna...

Nydelig dikt Lar du ditt indre lys skinne vil du lyse opp veien foran deg. Ikke vær redd for å vise kraften din, den er sterk og den er GOD