Å miste ansikt!

Jeg vet hvordan det er...å miste ansikt.
Det kom til meg i drømme. Igjen...blir jeg
lammet, fortøyd til egen seng.
Jeg svinner hen, nesten borte...å jeg kjemper,
vil tilbake. Jeg akter ikke gi meg over.

Jeg prøver skrike, ser meg selv ligne
damen på maleriet *skrik.
Sleper meg opp av sengen...
med tunge skritt jeg skal prøve
å få noen til å vekke meg.
Med tunge armer jeg sakte
tar meg til ansiktet
som ikke er der.

Luft!

Jeg kjemper meg våken.

Igjen...noen netter senere...noe
tungt legger seg over meg.
Ler....spør meg om ting jeg ikke
kan huske nå, men det handlet
om berøring.

Hender stryker meg over ansiktet,
det er ikke behagelig. Det er vemmelig.
Hender som håner. For så å ler rått.
Plager meg med å kile, kjører lange
stikkete fingrer inn i siden av meg.

Jeg biter en arm av seig hud.
Ber vedkomne om å komme seg
til helvette vekk. Jeg finner meg
ikke i slik behandling.

Luft....alene igjen....rolige netter!

Mareritt som jeg godt kunne vært foruten!

Huff da, det hørtes ut som en ekkel opplevelse... Som en søvnparalyse...