Å miste en bit av seg selv!

Mange av oss opplever å miste en bit av oss selv. Enten i form av å miste en nær person, eller å miste noen sider i seg selv. Som f.eks å miste selvtilliten, styrken, livsmotet eller den modige siden i seg selv. Noen mister også kreativiteten. Hva skjer egentlig? Mister vi disse bitene? Er de borte for alltid? Eller er de gått i hi...en stakket stund?

Min erfaring er at vi mister de aldri. Vi har ALLTID alle sidene med oss. Men det er ikke alltid de er tilgjengelige. Jeg skal fortelle om en liten lignelse som ble vist meg i stillhet av en mann for litt siden. Denne illusjonen han viste meg satte på plass en stor bit hos meg. Jeg har opplevd en tid tilbake å miste min sjelevenn, en gang bestevenn og hittils den største kjærligheten. Et drag av savn i mine øyne ble fanget opp...å det ble vist meg en stor visdom gjennom en appelsin.

Han skreller appelsinen...sakte. Når alt skallet er av kommer man inn til kjernen. Så var tiden der for å dele appelsinen med bare hender. Men det var ikke lett å dele denne appelsinen. Det var tungt. Han slet med å dele den. Etter harde basketak var appelsinen delt og var nå blitt en lang rekke av båter i steden for å sitte sammen i ring. Et jafs...å en stor bit av appelsinen var spist opp. Borte. Igjen er resten av disse båtene som henger i hop. Men det manglet en stor bit. Det siste han viser meg er at appelsinen kan bli like hel igjen. Ved å la endene på appelsinbåtene møtes ble ringen igjen forent...bare i litt mindre format denne gangen. Appelsinen var igjen hel...men mindre.

Hva vil jeg fortelle med dette? Jo...livet er noe forunderlig. Vi kan miste noe som er meget verdifullt for oss. Å dermed kan hele verden rase. Livet kan føles meningsløst, tungt...og vanskelig.

Men...vi mister ALDRI noe...for mister vi noen nære, så bærer vi dem likevel i hjertene våre. Vi bærer dem i minnene. Vi bærer dem i vår sjel. Mister vi sider i oss selv...slik som selvtilliten...styrken...så finnes de der også. Langt der inni oss. Vi må bare finne årsaken til at vi har mistet dem. Hva skjedde? Hvorfor føler jeg slik eller sånn nå? Hvorfor kjenner jeg meg svak nå i noe jeg alltid har taklet fint? Hvor mistet jeg livssmotet og hvorfor? Hva skjedde.

Våg å stille spørsmål! Våg å gå tilbake å se på hva som forårsaket tapet av dine menneskelige sider! Finn årsaken...finn løsningen og TA GREPET! Alt kan løses...alt kan fikses! Man må bare ha troen! Og er ikke troen der...vel...da må man gå inn for å finne troen. Å alle disse sidene ligger tilgjengelig i oss alle!

Det er når vi hele tiden minner oss selv på hva vi har mistet...at vi virkelig har mistet. Vi fòrer vårt sinn med dette...og vårt sinn tror da at vi har mistet. Og dette blir en evig karusell. Det samme er det med at vi sier til oss selv...

*dette kan jeg ikke...dette får jeg ikke til....jeg har det så fælt nå...jeg er så svak...nei, dette her går bare ikke...dette her kan jeg aldri oppleve igjen* osv.

Med disse negative ord som vi fòrer vårt sinn med...så er vi med på å grave fallgrøfta under oss. Vi forteller altså vårt sinn at dette går ikke...å da gir sinnet tilbakemeldninger på....at det er sant...dette går ikke. Og man tiltrekker seg da negative ting...mye negativt kan skje rundt oss...man blir som den negative magnetbiten.

Sier du motsatt...

*dette fikser jeg fint...jeg må bare ha litt tid...jeg har det litt tungt akkurat nå, hva kan jeg gjøre med det...jeg er sterk jeg...må bare finne årsaken til at jeg er svak akkurat nå...dette her går helt fint....klart jeg kan oppleve dette igjen, men ikke i samme format...*

Da fòrer du sinnet med positive ord...å sinnet respons er å sende deg positive følelser tilbake. Snu det negative til det positive. Bare prøv...å du vil bli overrasket over en viss tid...for det funker. Å når du stråler ut positivitet...så tiltrekker du deg også positive opplevelsr rundt deg. Som den positive delen av magneten.

Det handler om Å TA GREPET...ingen kan gjøre det for deg....annet enn å være rundt som støtte. Det er ditt liv...det er du som er byggmesteren.

Man er sin egen lykkes smed. Å en smed klarer ikke å smi de vakreste gjenstander ved å si: Dette klarer jeg ikke.

Skrevet av meg Luna...basert på egne erfaringer. Erfaringer jeg føler for å dele...kanskje noen har noe å hente her!

Den traff der den skulle... Takk for at du deler dette, Luna.

Tusen takk, Luna!

Det er så sanT!