Portal
Forum
Calendar
Gallery
Hjelp
Søk
Bli Medlem
Logg Inn
Oppslagsverk
Chatten
Musikk
Dokumentarer
Vis nye innleggSkautur med følge...
Skautur med følge...
by Luna on 19/1/2008, 01:53
Forfatter: Blue
Nå er det natten, og jeg er kommet meg hjem omsider. Fra en skautur, der jeg altså ikke var alene!
Jeg var på mitt sted, der jeg samler mine krefter nå i kveld. Var der oppe i mange timer. Fyrte opp bål, koket meg skikkelig bålkaffe, og bare nøyt livet og naturen. Månen skinner så kraftig nå, og stjernene likeså. Jeg så til og med antydning til mitt kjære Nordlys i himmelrommet. Alt var bare fryd og gammen der oppe. Å beskrive naturen der i måneskinn lar seg nesten ikke gjøre, for månen visker vekk alt som om dagen sjenerer meg litt. Skogen. Der jeg er fra finnes ikke slikt, og du kan se langt i slikt lys. Veldig langt!
Jeg sitter altså der i ly fra vei, biler, og andre menneskeskapte lyder. Bare meg og mitt lille bål. Først trodde jeg at det var noe jeg innbilte meg, men ble fort var på at det gjorde jeg ikke. Bålet knitret svakt, og på tross av at følelsen var der, så ble jeg kraftig trøtt. Jeg sovnet rett og slett!
Eller... -Sov jeg? Jeg så jo alt like godt som før jeg sovnet! Jeg sov altså... Ikke! Jeg ble klar over det da jeg plutselig reiste meg, og jeg ser at jeg ikke er nede i bakken med føttene! Fy flate! Jeg er på reise uten farvene mine! For første gang! Det er da jeg ser skikkelsen som sitter ved bålet og meg selv som ligger der. Jeg blir bitteliten. Skikkelsen smiler mot meg uten at jeg kan se ansiktet, men jeg kjenner disse konturene så altfor godt. En meget mektig venn sitter der.
Så er det som om naturen roper på meg, og jeg ser over vannet, og opp mot månen. Jeg kjenner meg plutselig skikkelig
og jeg fylles av krefter. I det samme dette hender, så merker jeg at jeg ikke lengre er alene. Der står skikkelsen ved min side. Ser på det samme som jeg ser på. Jeg kan ikke annet enn å la det skje, for dette er ikke min film! Svakt, og i det fjerne er det nesten som om jeg kan høre en chant... eller Joik... eller en nynning. Det er like vakkert å høre på som synet av naturen er.
Tankene mine blir klare, og jeg klarer å sortere dem for første gang på lenge. Alt ligger i rekkefølge, og jeg vet hva vei jeg skal gå, og hvor og hvordan foten skal plasseres for å gå rett. Jeg kjenner meg glad og humørfylt. Kjenner at kreftene vender tilbake i fulle mugger. Alt er vel. Alt føles godt ut. Jeg er hel igjen.
Jeg kjenner at den som står ved min side forteller meg at dette er rett, og jeg har tatt de riktige valgene nå. Jeg kjenner at energiene rundt oss forenes. Det er nesten som om jeg får et støt i meg, og nå hører jeg klart at det er joik i det fjerne. Lokkende, forførende, og såååå vakkert.
Dette er SÅ uvirkelig at jeg må snu meg. Jeg ligger der fortsatt, og da er alt vel tenker jeg. Det er bare det at bålet er slukket. Jeg ønsker ikke våkne, men naturen vil noe annet. Jeg ser at øyelokkene lissom beveger seg, og så kjenner jeg det. Jeg lukker opp øynene, og i samme nu, så er jeg vekke. Jeg stod jo det for mindre enn ett sekund siden å tittet på meg selv der jeg sov! -åssen i sva... fikk jeg til dette???
Jeg setter meg opp, skikkelig forvirret, og kald! Jeg fryser, ennå jeg er godt kledd. Jeg ser at det bare er svake glør igjen i bålet, og kaster på noen vedsklier. Bålet tar seg opp igjen, og jeg kjenner at varmen brer seg igjen. Jeg vet hva jeg har vært med på, og min sterkeste hjelper har vært innom. Han har visst meg det jeg ikke har sett, og han har hjulpet meg å få tingene på plass. Jeg vet hva som skal gjøres nå, og jeg vet hvordan, og til hvilken tid. Jeg er glad og lettet for at jeg har fått min viten.
Fremtiden! Her kommer jeg, og jeg går ikke på strømpelesten! -Jeg tramper på min vei, slik at jeg er sikker på at du hører meg komme, og er klar!
Les mer her: http://sunandmoon.diskusjonsforum.no/sunandmoon-about479.html
Nå er det natten, og jeg er kommet meg hjem omsider. Fra en skautur, der jeg altså ikke var alene!
Jeg var på mitt sted, der jeg samler mine krefter nå i kveld. Var der oppe i mange timer. Fyrte opp bål, koket meg skikkelig bålkaffe, og bare nøyt livet og naturen. Månen skinner så kraftig nå, og stjernene likeså. Jeg så til og med antydning til mitt kjære Nordlys i himmelrommet. Alt var bare fryd og gammen der oppe. Å beskrive naturen der i måneskinn lar seg nesten ikke gjøre, for månen visker vekk alt som om dagen sjenerer meg litt. Skogen. Der jeg er fra finnes ikke slikt, og du kan se langt i slikt lys. Veldig langt!
Jeg sitter altså der i ly fra vei, biler, og andre menneskeskapte lyder. Bare meg og mitt lille bål. Først trodde jeg at det var noe jeg innbilte meg, men ble fort var på at det gjorde jeg ikke. Bålet knitret svakt, og på tross av at følelsen var der, så ble jeg kraftig trøtt. Jeg sovnet rett og slett!
Eller... -Sov jeg? Jeg så jo alt like godt som før jeg sovnet! Jeg sov altså... Ikke! Jeg ble klar over det da jeg plutselig reiste meg, og jeg ser at jeg ikke er nede i bakken med føttene! Fy flate! Jeg er på reise uten farvene mine! For første gang! Det er da jeg ser skikkelsen som sitter ved bålet og meg selv som ligger der. Jeg blir bitteliten. Skikkelsen smiler mot meg uten at jeg kan se ansiktet, men jeg kjenner disse konturene så altfor godt. En meget mektig venn sitter der.
Så er det som om naturen roper på meg, og jeg ser over vannet, og opp mot månen. Jeg kjenner meg plutselig skikkelig
og jeg fylles av krefter. I det samme dette hender, så merker jeg at jeg ikke lengre er alene. Der står skikkelsen ved min side. Ser på det samme som jeg ser på. Jeg kan ikke annet enn å la det skje, for dette er ikke min film! Svakt, og i det fjerne er det nesten som om jeg kan høre en chant... eller Joik... eller en nynning. Det er like vakkert å høre på som synet av naturen er.Tankene mine blir klare, og jeg klarer å sortere dem for første gang på lenge. Alt ligger i rekkefølge, og jeg vet hva vei jeg skal gå, og hvor og hvordan foten skal plasseres for å gå rett. Jeg kjenner meg glad og humørfylt. Kjenner at kreftene vender tilbake i fulle mugger. Alt er vel. Alt føles godt ut. Jeg er hel igjen.
Jeg kjenner at den som står ved min side forteller meg at dette er rett, og jeg har tatt de riktige valgene nå. Jeg kjenner at energiene rundt oss forenes. Det er nesten som om jeg får et støt i meg, og nå hører jeg klart at det er joik i det fjerne. Lokkende, forførende, og såååå vakkert.
Dette er SÅ uvirkelig at jeg må snu meg. Jeg ligger der fortsatt, og da er alt vel tenker jeg. Det er bare det at bålet er slukket. Jeg ønsker ikke våkne, men naturen vil noe annet. Jeg ser at øyelokkene lissom beveger seg, og så kjenner jeg det. Jeg lukker opp øynene, og i samme nu, så er jeg vekke. Jeg stod jo det for mindre enn ett sekund siden å tittet på meg selv der jeg sov! -åssen i sva... fikk jeg til dette???
Jeg setter meg opp, skikkelig forvirret, og kald! Jeg fryser, ennå jeg er godt kledd. Jeg ser at det bare er svake glør igjen i bålet, og kaster på noen vedsklier. Bålet tar seg opp igjen, og jeg kjenner at varmen brer seg igjen. Jeg vet hva jeg har vært med på, og min sterkeste hjelper har vært innom. Han har visst meg det jeg ikke har sett, og han har hjulpet meg å få tingene på plass. Jeg vet hva som skal gjøres nå, og jeg vet hvordan, og til hvilken tid. Jeg er glad og lettet for at jeg har fått min viten.
Fremtiden! Her kommer jeg, og jeg går ikke på strømpelesten! -Jeg tramper på min vei, slik at jeg er sikker på at du hører meg komme, og er klar!
Les mer her: http://sunandmoon.diskusjonsforum.no/sunandmoon-about479.html
